Hopp til innhold

Wang Jiaxiang

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wang Jiaxiang
Født15. aug. 1906Rediger på Wikidata
Jing
Død25. jan. 1974Rediger på Wikidata (67 år)
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Embete
  • Ambassadør
  • member of the National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference (4th National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 3rd National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 2nd National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference, 1st National Committee of the Chinese People's Political Consultative Conference) Rediger på Wikidata
Utdannet vedSun Yat-sen-universitetet i Moskva
PartiKinas kommunistparti
NasjonalitetKina
Republikken Kina

Wang Jiaxiang (kinesisk: 王稼祥; pinyin: Wáng Jiàxiáng, født 15. august 1906 i fylket Jing i provinsen Anhui i Kina, død 25. januar 1974) var en av de tidligere ledere av det kinesiske kommunistparti og fremtredende innen fraksjonen de 28 bolsjeviker.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

De 28 bolsjeviker, den kinesiske borgerkrig

[rediger | rediger kilde]

Han studerte i Moskva ved Sun Yatsenuniversitetet og fikk opplæring i revolusjonær virksomhet, og traff der Wang Ming, Zhang Wentian, Bo Gu og andre som skulle ble med i gruppen som ble kjent som de 28 bolsjeviker. I 1928 ble Wang medlem av kommunistpartiet.

Gruppen var sterkt venstreorientert, og ble en torn i siden til kommunistpartiet på en tid da det allerede var presset av Kuomintang og hadde trukket seg ut av storbyene i Kina og opp i fjellene i Jiangxi. Da ble Wang medlem av Partiets sentralbyrå, utenrikskommissær for den kinesiske sovjetrepublikks interimregjering, og så generalkommissar for den kinesiske røde arme.

Det var under «den lange marsjen» at Wang begynte å innse at virkeligheten var mye hardere enn læreboka. Han knyttet seg da til partiveteraner som Mao Zedong og Zhou Enlai. Under Zunyikonferansen ble Wangs tidligere følgesvenner Bo Gu og Li De fratatt sine militære kommandoer. Zhang Wentian avløste Bo Gu som partiets generalsekretær, og Wang Jiaxiang inngikk sammen med Mao og Zhou i en tremannsgruppe som kommanderte hæren.

Etter at Wang kom til Yan'an ble han sendt til Moskva som Partiets delegat til Komintern i 1937. Wang kom tilbake neste år og overbragte et såkalt muntlig budskap fra Georgi Dimitrov, en av Kominterns ledere den gang. Dimitrovs budskap var en støtteerklæring til Mao som det kinesiske kommunistpartis selvskrevne leder. Skjønt budskapets ekthet er omstridt ble det utnyttet av Mao til fulle. Som takk ble Wang utnevnt til viseformann for den sentrale militærkommisjon. Han fikk også en rekke andre høyere politiske embeder.

I 1943 var det Wang som ble den første som introduserte begrepet Mao Zedongs tanker. To år etter foreslo Liu Shaoqi at denne ideologiske retning ble nedfelt i Partiets konstitusjoner. (Senere ble begge de to fødselshjelperne til maoismen selv utrensket i den samme maoismens navn.)

Etter at Mao hadde styrket sitt grep om partiapparatet ved å utrenske sine motstandere Wang Ming og Zhang Guotao, begynte han å gå løs på andre dissidenter. Zhang Wentian ble degradert, og så ble Wang Jiaxiang neste skyteskive. Wang ble brennemerket som eksponent for dogmatisme sammen med Wang Ming og Zhang, og måtte gjøre offentlig avbikt. Under det kinesiske kommunistpartis 7. nasjonalkongress i 1945 ble han dessuten utestengt fra Sentralkomiteen, som han hadde vært medlem av i en tiårsperiode. Kanskje Mao syntes dette var i strengeste laget, så Wang ble tatt inn igjen, men som varamedlem.

Under den kinesiske borgerkrig ble Wang sendt til Mandsjuria for å samarbeide med Lin Biao og Gao Gang, skjønt bare som deres underordnede.

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina

[rediger | rediger kilde]

Etter opprettelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 ble Wang landets første ambassadør til Sovjetunionen, og deretter til undersekretær i Utenriksministeriet. Han begynte igjen å stige i gradene i partiapparatet, klarte seg uskadet gjennom etterdønningene av Lushankonferansen i 1959, men klarte seg ikke gjennom kulturrevolusjonen.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]